Intervju med Martin Skolbekken

Lørdag 15.juli kl 15:00 satt han sammen med resten av FUVO-gjengen i garderoben på Alfheim stadion og var irritert på seg selv for at de hadde tapt 4-2 for Tromsø2. Lite skulle han vite at han en uke senere svevde mellom liv og død. Vi har tatt en prat med Martin Skolbekken og fått et lite innblikk i hans tanker i de 14 månedene som har gått siden ulykken.

Jeg skal faen meg ikke sitte i en rullestol

Han forteller at han var usikker på hva som gikk gjennom hodet hans da han våknet på sykehuset etter ulykken, men han var veldig bevist på hva som hadde skjedd og hvor stor skaden var. Han ble veldig obs på at det var viktig å ikke grave seg ned. Så når han møtte mamma(Hilde) og pappa(Jarle) første gangen på sykehuset, sa han klart i fra “Jeg skal faen meg ikke sitte i en rullestol”

Hvilke drømmer hadde du for ett år siden og hva drømmer du om nå?

Hadde ikke så mange drømmer, men hadde et mål for et drøyt år siden om å etablere meg på jobb, samt være en nøkkelspiller hos FUVO. Nå som det har gått ett år så har jeg ikke noen drømmer for fremtiden, mer et håp eller ønske på hvordan livet skal se ut. Det holdes imidlertid hemmelig inntil videre. For hver gang jeg sier det, så må jeg fullføre det, sier hemmelighetsfull Skolbekken til Nesfotballen.

FUVO, kompisene og familien har vært viktig

Klubben FUVO og lagkompisene var en stor del av livet til Martin før ulykken, og den er fortsatt en stor del av livet hans. Han sier det har betydd enormt for han, og det var viktig for han å komme tilbake til klubben så fort som mulig etter ulykken. 5.august 2017, 15 dager etter jordskjelvet, var han på plass på Funnefoss stadion for å overvære den første seriekampen etter sommerferien. Det var et følelsesladet gjensyn hvor ikke et øye var tørt. FUVO-spillerne æret lagkameraten med at alle løp ut på stadion med draktnummer 11 bakpå ryggen, Martin sitt faste draktnummer.

Alle som har vært en del av et lag og opplevd det samholdet man får, forsår hvorfor man setter pris på det, sier Martin smil om munnen.

Hva tenkte du første gangen du fikk forespørselen om at noen ville skrive bok om deg?

Det var veldig rart bare det å høre tanken om at noen ville skrive bok om meg. Men etter møte med en fra forlaget og forfatteren Lasse(Lønnebotn), så gikk jeg fra møtet med en positiv innstilling.

Lasses tanker og planer for boken var betryggende for Martin, og de fikk tidlig et godt forhold til hverandre. De startet med å møtes her og der, hvor de gikk gjennom deler av historien på Kos og oppveksten hans. Etter hvert kom man gjennom hele hans 23-årige livshistorie, før de avsluttet det hele med å reise tilbake til Kos, ett år etter ulykken. Noe som var uaktuelt for Martin første gangen ideen kom opp, men etter hvert som han fikk ting på avstand, så virket det som en god ide.

Hva var målet med boka?

Ønsket med boka var at den skulle inspirere litt. Vise at det faktisk er mulig å ta opp kampen selv om det ser veldig vanskelig ut. Sånn at folk lar seg inspirere.

Fra fotball til Kjelkehockey…..?

Martin Skolbekken debuterte for a-laget til FUVO 16 år gammel 2.juni i 2011 og fikk totalt 141 kamper og scoret 16 mål for klubbens a-lag. Til tross for at han kun var 22 år da han måtte legge opp, så er han på topp 40 i antall kamper for FUVO. Han har i tillegg spilt futsal på øverste nivå i Norge.

Ett år har gått, har du planer om å starte med en ny idrett?

Prøvde meg på Birken, men det frister ikke til gjentagelse. Jeg har fått innsikt i flere idretter, og møtt forskjellige folk som driver med idrett innen Paralympics. Det som jeg føler kan passe meg bra er kjelkehockey, der er det mennesker med forskjellige utfordringer som det står enorm respekt av. Vi får se om det er noe jeg kommer til å satse fullt på. Nivået der er skyhøyt, folk trener 30 timer i uka, de er rett og slett toppidrettsutøvere på øverste hylle, sier en imponert Martin Skolbekken.

Fornøyd med målsetningen om å kunne gå før bursdagen i november, fire mnd etter ulykken

Hvordan har du som menneske forandret deg det siste året og hva har vært den største utfordringen?

Veit ikke om jeg har forandret meg så veldig, det må noen andre svare på. Men jeg tar kanskje ikke ting for gitt lengre. Når det gjelder den største utfordringen så var det helt klart å måtte legge fra seg fotballen. Det synes jeg fremdeles er vanskelig. Når det gjelder det jeg er mest fornøyd med i løpet av året som er gått så er det at jeg klarte målsetningen med å gå før bursdagen min i november i fjor.

Du ser ut til å ha fått enda nærmere tilknytning til din familie. Stemmer det?

Jeg har alltid hatt god tilknytning til familien, men har kanskje ikke deltatt på bursdager osv fordi det har vært fotballtrening eller kamp som jeg heller har prioritert. Men det som er med familie, er at de alltid er der, uansett.

Martin er veldig klar på at han setter utrolig pris på hjelpen og støtten han har fått fra familie, venner, leger, sykepleiere, fysioer osv. Uten de hadde han ikke vært der han er i dag.

Du har fått kopi av beina med hår og alt fra din stebror (Lars Westheim), hvordan kom det til?

Lars er en dritkul fyr og en kompis av meg, så at han ville stille opp for meg som fot modell, som det så pent heter, det satte jeg enormt pris på

23-åringen har ingen tanker for hvor han er om 5-10 eller 15 år, men håper at han har bosatt seg et sted med ei søt og snill dame.

Har du vært eller er du fremdeles bitter på at det nettopp ble deg ulykken rammet?

Det er klart jeg har vært bitter, sur og lei, men man kommer ikke videre ved å dvele ved det. Spesielt tiden på Sunnaas var vanskelig, men man må se fremover og ta utfordringene som de kommer, sier en åpenhjertelig Martin Skolbekken avslutningsvis til Nesfotballen.